Ved garasjen
Om den nye litterære skriftserien Au petit garage
Den ”lille litterære scenen” i Norge har sannelig gode tider; det er mye å utforske og landskapet endrer seg raskt. Det er
ikke de store forlagene som står for de mest interessante omskiftningene: nye grupperinger dukker stadig opp og lager gliper i
det store teppet og lister seg ut på gulvet, litt på siden, i et svakt opplyst hjørne; skjønt, nå er det etter hvert så mange av
dem, at det ikke lenger er plass i hjørnene, og de som først var der i utkanten, begynner å bli ganske husvarme, og man kan
begynne å snakke om en ny autoritet; for understrøm er ikke en passende beskrivelse for dette deltaet av nye prosjekter.
Lesere som ikke bare følger mainstream (hvor nå den er), har for lengst fått med seg at Biblioteket Gasspedal,
Ratatosk, H-Press og Nordahl & eftf. er saker det er verdt å studere (og snakker vi om web, kan vi også ta med nypoesi.net, som
Paal Bjelke Andersen redigerer). I 2006 dukket det opp enda en ny publikasjon, eller periodika eller hva pokker man nå skal
kalle det, med enda et regigrep på litteraturbehandlingen; en av bokhøstens poesi-debutanter, Mazdak Shafieian (f. 1980),
redigerte første utgave av det som etter hvert skal bli ”skriftserien” Au petit garage.
Redaksjonen har adresse Bergen, men Shafieian sjøl er allerede vel bevandret i litterære kretser og miljøer i hovedstaden.
Forlaget Gyldendal lanserte debutboken hans, Dyregravsmørke, på klubben Spasibar med skikkelig trøkk og gjesteopptredener
fra etablerte folk. Det virker som Shafieian er en forfatter forlaget virkelig har tro på, for jeg har sjelden sett en debutant
bli gjort så stor stas på; det er ikke alle forunt å bli hyllet av ringreven Ole Robert Sunde, for eksempel. Shafieians
diktsamling ble riktignok møtt med blandet kritikk, deriblant en lei kilevink fra Kjetil Røed i Morgenbladets spalter; men det
må vel en som i tekstene sine går i dialog med Tor Ulven, bare finne seg i. Kritikeren Røeds noe røffe behandling av diktene har
imidlertid ikke skremt Shafieian, og allerede samme år som han debuterer som forfatter, står han altså i bresjen for et nytt
tidsskrift, eller ”skriftserie”. Seriens første utgave, eller A, som den heter (i firkantparenteser; litt kjisje, er det vel, og
A-en litt rappa fra H-press som for en tid tilbake lanserte sin ”Serie A”, om man kan dra det så langt, å si at det går an å
stjæle en bokstav - pølsevev, naturligvis; alt språk er rappa), men uansett; tyveri eller ei: magasinet til Mazdak er svært
profesjonelt produsert. Et vakkert produkt. Redaktøren har vært dyktig i innsamlingen av finansielle
tilskudd: Cultiva, Institusjonen Fritt Ord og Norsk kulturråd har bidratt med midler (og alle ”kollegaene” bidrar med annonser
bakerst i bladet). Slikt gjør det lettere å få et godt resultat, men det er naturligvis ikke nok i seg selv.
Au petit garage A er viet fire forfatterskap: Jorge Luis Borges, Per Højholt, Svein Jarvoll og Ole Robert Sunde, og det er en
god liste med navn som bidrar med tekster. Redaktøren har tydeligvis gode connections, for hvem klarer å stable denne gjengen på
beina (altså, ikke Borges, da) når man er 26 og nettopp har debutert? Ikke egentlig et retorisk spørsmål, for Shafieians
debutantkollega Thomas Marco Blatt og dennes redaktørkompanjong Brynjulf Jung Tjønn klarer noe av det samme; å samle tekster fra
godt etablerte forfattere. I ”Garasjen” finner vi både tekster med superetablerte kritikerfavoritter og den nye generasjonens
superheroes, som Audun Lindhom fra Biblioteket Gasspedal og en av sjefene i H-press, Espen Grønlie. Lindholm er sammen
med sin konkurrent en av de viktige aktørene i Bok-Norge for tiden; disse to lads har allerede innflytelse og setter spor, og de
har bare så vidt kommet i gang, og jeg har mange ganger spurt meg selv: hvorfor har ikke noen forlagshaier praiet dem inn i sine
redaksjoner? Men godt er det, for Audun og Espen klarer seg meget godt selv. Men vi snakker i denne anledning altså om Au petit
garage og Mazdak, som ikke ser ut til å ville legge lista noe særlig lavere). Han tilkjennegir et blikk for variasjon innenfor
et seriøst landskap, og han finner også rom for å leke seg litt, når han slipper Stig Sæterbakken løs med sine vittige
obskøniteter (naturlige som de er) og en flott kommentar til Jarvolls bruk av klisjéaktige gjentakelser (som skaper noe nytt).
Sæterbakken er ikke bare grov, han er også subtil og følsom for de finstemte nyanser.
Nå er ikke slike utgivelser som dette noe man leser fra perm til perm; man plukker litt, kikker på tekster, ser om man blir
interessert, og leser der man gidder. Redaktør Shafieian kommer også selv til orde, og i samtalen mellom ham, Svein Jarvoll, Ole
Robert Sunde og dikter-kollega Endre Ruset, viser han seg som en behagelig vert med balanse mellom den tunge og mer avslappede
stilen. Jarvoll kommenterer i denne samtalen enkelte sider ved norsk samtidslitteratur, og han er streng. Han sier rett ut at
det er mye dritt i norsk litteratur (han er penere i målet enn Stig S., så han sier det litt annerledes); og godt er dét (altså,
at han sier det rett ut; ikke at han er penere i målet enn Stig, for det har ikke noe med saken å gjøre). Beleste, faglig sterke
mennesker med god smak som feller strenge dommer, ønsker vi alltid velkommen. Au petit garage er en artig liten sak som man kan
slentre rundt og studere fra forskjellige kanter; kanskje setter man seg ned ved garasjeporten og prater litt med en venn, morer
seg med Sæterbakkens skamløsheter eller Jarvolls diagnostikk; eller som jeg: klager litt over at det til tider kan bli
pretensiøst dette her, sånn at jeg ikke gidder, og hopper til andre tekster, vender blikket mot nye (eller gamle) steder (noe
som i og for seg ikke er en udelt negativ effekt av lesning; litteraturen bør jo også peke mot verden). Ok, cut the crap;
til saken: Begynn med samtalen på s.79. Sunde snakker her meget forståelig og ”lesbart”, og han og Jarvoll har mye interessant å
dele med ”Garasjens” representanter og publikum. Noe mer? Kanskje litt mange semikolon; er det egentlig nødvendig? Greit for
meg, men litt mange er det nå, da. Jeg er ikke redd semikolon, jeg, altså; men jeg kan ikke reglene; og derfor blir jeg alltid
usikker når jeg leser tekster med mange semikolon: det tar oppmerksomhet, og jeg blir sittende og se på setningsoppbygningen,
fremfor å komme meg videre i teksten. Egentlig syns jeg det er greit med mange semikolon. Det er et fint skilletegn, og Ezra
Pound brukte det i et vanskelig dikt (og lett, alt etter hvordan man leser det).
20/01/07 (Jens Wabø)
Omtalt utgivelse
Mazdak Shafieian (red.), Au petit Garage A, Bergen 2006.
Aktuelle lenker
Au petit garage
|