Ved garasjen

Om den nye litterære skriftserien Au petit garage

Den ”lille litterære scenen” i Norge har sannelig gode tider; det er mye å utforske og landskapet endrer seg raskt. Det er ikke de store forlagene som står for de mest interessante omskiftningene: nye grupperinger dukker stadig opp og lager gliper i det store teppet og lister seg ut på gulvet, litt på siden, i et svakt opplyst hjørne; skjønt, nå er det etter hvert så mange av dem, at det ikke lenger er plass i hjørnene, og de som først var der i utkanten, begynner å bli ganske husvarme, og man kan begynne å snakke om en ny autoritet; for understrøm er ikke en passende beskrivelse for dette deltaet av nye prosjekter. Lesere som ikke bare følger mainstream (hvor nå den er), har for lengst fått med seg at Biblioteket Gasspedal, Ratatosk, H-Press og Nordahl & eftf. er saker det er verdt å studere (og snakker vi om web, kan vi også ta med nypoesi.net, som Paal Bjelke Andersen redigerer). I 2006 dukket det opp enda en ny publikasjon, eller periodika eller hva pokker man nå skal kalle det, med enda et regigrep på litteraturbehandlingen; en av bokhøstens poesi-debutanter, Mazdak Shafieian (f. 1980), redigerte første utgave av det som etter hvert skal bli ”skriftserien” Au petit garage.

Redaksjonen har adresse Bergen, men Shafieian sjøl er allerede vel bevandret i litterære kretser og miljøer i hovedstaden. Forlaget Gyldendal lanserte debutboken hans, Dyregravsmørke, på klubben Spasibar med skikkelig trøkk og gjesteopptredener fra etablerte folk. Det virker som Shafieian er en forfatter forlaget virkelig har tro på, for jeg har sjelden sett en debutant bli gjort så stor stas på; det er ikke alle forunt å bli hyllet av ringreven Ole Robert Sunde, for eksempel. Shafieians diktsamling ble riktignok møtt med blandet kritikk, deriblant en lei kilevink fra Kjetil Røed i Morgenbladets spalter; men det må vel en som i tekstene sine går i dialog med Tor Ulven, bare finne seg i. Kritikeren Røeds noe røffe behandling av diktene har imidlertid ikke skremt Shafieian, og allerede samme år som han debuterer som forfatter, står han altså i bresjen for et nytt tidsskrift, eller ”skriftserie”. Seriens første utgave, eller A, som den heter (i firkantparenteser; litt kjisje, er det vel, og A-en litt rappa fra H-press som for en tid tilbake lanserte sin ”Serie A”, om man kan dra det så langt, å si at det går an å stjæle en bokstav - pølsevev, naturligvis; alt språk er rappa), men uansett; tyveri eller ei: magasinet til Mazdak er svært profesjonelt produsert. Et vakkert produkt. Redaktøren har vært dyktig i innsamlingen av finansielle tilskudd: Cultiva, Institusjonen Fritt Ord og Norsk kulturråd har bidratt med midler (og alle ”kollegaene” bidrar med annonser bakerst i bladet). Slikt gjør det lettere å få et godt resultat, men det er naturligvis ikke nok i seg selv.

Au petit garage A er viet fire forfatterskap: Jorge Luis Borges, Per Højholt, Svein Jarvoll og Ole Robert Sunde, og det er en god liste med navn som bidrar med tekster. Redaktøren har tydeligvis gode connections, for hvem klarer å stable denne gjengen på beina (altså, ikke Borges, da) når man er 26 og nettopp har debutert? Ikke egentlig et retorisk spørsmål, for Shafieians debutantkollega Thomas Marco Blatt og dennes redaktørkompanjong Brynjulf Jung Tjønn klarer noe av det samme; å samle tekster fra godt etablerte forfattere. I ”Garasjen” finner vi både tekster med superetablerte kritikerfavoritter og den nye generasjonens superheroes, som Audun Lindhom fra Biblioteket Gasspedal og en av sjefene i H-press, Espen Grønlie. Lindholm er sammen med sin konkurrent en av de viktige aktørene i Bok-Norge for tiden; disse to lads har allerede innflytelse og setter spor, og de har bare så vidt kommet i gang, og jeg har mange ganger spurt meg selv: hvorfor har ikke noen forlagshaier praiet dem inn i sine redaksjoner? Men godt er det, for Audun og Espen klarer seg meget godt selv. Men vi snakker i denne anledning altså om Au petit garage og Mazdak, som ikke ser ut til å ville legge lista noe særlig lavere). Han tilkjennegir et blikk for variasjon innenfor et seriøst landskap, og han finner også rom for å leke seg litt, når han slipper Stig Sæterbakken løs med sine vittige obskøniteter (naturlige som de er) og en flott kommentar til Jarvolls bruk av klisjéaktige gjentakelser (som skaper noe nytt). Sæterbakken er ikke bare grov, han er også subtil og følsom for de finstemte nyanser.

Nå er ikke slike utgivelser som dette noe man leser fra perm til perm; man plukker litt, kikker på tekster, ser om man blir interessert, og leser der man gidder. Redaktør Shafieian kommer også selv til orde, og i samtalen mellom ham, Svein Jarvoll, Ole Robert Sunde og dikter-kollega Endre Ruset, viser han seg som en behagelig vert med balanse mellom den tunge og mer avslappede stilen. Jarvoll kommenterer i denne samtalen enkelte sider ved norsk samtidslitteratur, og han er streng. Han sier rett ut at det er mye dritt i norsk litteratur (han er penere i målet enn Stig S., så han sier det litt annerledes); og godt er dét (altså, at han sier det rett ut; ikke at han er penere i målet enn Stig, for det har ikke noe med saken å gjøre). Beleste, faglig sterke mennesker med god smak som feller strenge dommer, ønsker vi alltid velkommen. Au petit garage er en artig liten sak som man kan slentre rundt og studere fra forskjellige kanter; kanskje setter man seg ned ved garasjeporten og prater litt med en venn, morer seg med Sæterbakkens skamløsheter eller Jarvolls diagnostikk; eller som jeg: klager litt over at det til tider kan bli pretensiøst dette her, sånn at jeg ikke gidder, og hopper til andre tekster, vender blikket mot nye (eller gamle) steder (noe som i og for seg ikke er en udelt negativ effekt av lesning; litteraturen bør jo også peke mot verden). Ok, cut the crap; til saken: Begynn med samtalen på s.79. Sunde snakker her meget forståelig og ”lesbart”, og han og Jarvoll har mye interessant å dele med ”Garasjens” representanter og publikum. Noe mer? Kanskje litt mange semikolon; er det egentlig nødvendig? Greit for meg, men litt mange er det nå, da. Jeg er ikke redd semikolon, jeg, altså; men jeg kan ikke reglene; og derfor blir jeg alltid usikker når jeg leser tekster med mange semikolon: det tar oppmerksomhet, og jeg blir sittende og se på setningsoppbygningen, fremfor å komme meg videre i teksten. Egentlig syns jeg det er greit med mange semikolon. Det er et fint skilletegn, og Ezra Pound brukte det i et vanskelig dikt (og lett, alt etter hvordan man leser det).

20/01/07 (Jens Wabø)

Omtalt utgivelse

Mazdak Shafieian (red.), Au petit Garage A, Bergen 2006.

Aktuelle lenker

Au petit garage

Alle rettigheter til publisert materiale tilhører Substrat Journal og forfatterne
Copyright © Substrat Forlag 2010