Byer, drømmer og sammenraste søyler

Om Sigurd Tenningens debut

1

”Biblioteket Gasspedal” er en serie bøker i smalformat som publiseres av forlaget Gasspedal. Bibliotekets første bind forelå i 2003 og var et lite hefte med tekster av forfatteren Bjørn Skogmo. Forlegger og redaktør Audun Lindholm har siden den gang lagt stadig nye titler til serien. Foreløpig siste utgivelse er skrevet av Sigurd Tenningen, en av redaktørene for det litterære tidsskriftet og nettstedet Au petit garage.

Sigurd Tenningens debutbok GÆA er en vakker liten utgivelse, med omslagsdesign som trekker våre assosiasjoner både i retning av psykedeliske, geologiske og kanskje astronomiske former og formasjoner. Allerede fra starten er vi både på lang avstand fra og tett på det materialet eller stoffet forfatteren nærmer seg gjennom teksten.

Utover å være tre bokstaver fra alfabetet, skrevet i store versaler, GÆA (i hvert fall på omslaget), leser vi naturligvis også bokens tittel som det greske ordet gaea (eller gaia), som vi her kan oversette med moder jord.

Boken er sammensatt av fire tekster: ”Arkhipelagos”, ”Kort historie om ild”, ”240 k (kriminalfortelling)” og ”Søylene”. Arkhipelagos kan både oversettes med hav og øygruppe. I antikken refererte ordet først til det egeiske hav, men betydningen endret seg senere til ”de egeiske øyer”. Den mest vanlige betydningen i vår dagligtale vil likevel være ”øygruppe” eller ”en stor gruppering av små øyer”. I tekst nummer to, ”Kort historie om ild”, finner vi også referanser til antikken, gjennom mytologiske spor. Ilden er ett av fire klassiske grunnstoffer (luft, vann, eter, ild). I gresk mytologi er ilden menneskets beskyttelse mot gudene. ”240 K (en kriminalfortelling)” rommer også referanser til klassiske emner, gjennom begreper fra romersk retorikk, som hentes inn som undertitler og slik gir leseren funksjonelle leseanvisninger. Den fjerde delen, ”Søylene”, trekker opplagt veksler på et bibelsk motiv: oppføringen av babels tårn i byen Babel/Babylon (Første mosebok, kapittel 11). De greske referansene klinger også her med, da søylene som arkitektonisk konstruksjon er et viktig innslag i antikkens estetikk og ingeniørkunst.

Det er tydelig at GÆA er en tradisjonsbevisst bok. Tradisjonen fungerer både som bakteppe og et lerret for nye mønstre som blander fortidens tekster og forestillinger med en samtidig skrift. Resultatet er en tekst som utfordrer leseren til å reflektere over hvordan våre konsepter, tenkemåter og begreper oppstår som en miks av myter, ubevisste og bevisste sanseinntrykk, kognitive erfaringer og språklige grep. GÆA er en merkelig bok – den er dristig, lekende, djerv, lettvint og komplisert på en gang.

2

I åpningsteksten ”Arkihpelagos” får vi høre om et sted fortelleren gjentatte ganger har besøkt i drømme. Dette imaginære landskapet, som skal være en øy, beskrives imidlertid som om det virkelig fins, kanskje til og med uavhengig av drømmeren. Fortellerens kunnskap om stedet er detaljert, og på tross av sin fiktive kvalitet løftes det frem som noe eksisterende. Skrivemåten er både preget av avstand og deltakelse. Øya fremstår som utopisk, en geografi og et samfunn vi lærer om, og som vi kan forestille oss at eksisterer, men som likevel er uoppnåelig, annet enn gjennom drømmen, fantasien og teksten.

I drømme vender jeg stadig tilbake til et bestemt sted: en grovkornet klippe med utsikt over et bestemt hav; disfullt og frådene mot klippene. Stedet (er det en øy?) figurerer i de forskjelligste sammenhenger, og jeg har for lengst gitt opp å forklare dets tilsynekomst. (s. 7)

Drømmens sted preges av tanker, refleksjoner, sanseinntrykk og begjær. Derfor er det ikke et sted som fullt og helt adskiller seg fra den virkelige verden. Og det er drømmens uvirkelighet som kanskje utfordres i dette skriftstykket. Øy-samfunnets illusoriske karakter har også forplantet seg til beboernes bevissthet om seg selv. Enkelte av dem er, som Tenningen skriver, ”overbevist om at øya og hele dens opphav er produkt av en og samme drøm, opprettholdt av en stor og ukjent Drømmer. Andre grupper har gjort drømmetydning til et felt for søken etter kunnskap” (s. 13). Slike forestillinger kjenner vi blant annet fra romantikkens diktning, der livet ble tolket som en drøm. Tenningen forskyver dette drømmemotivet til tekstens fiksjon.

Når bokens tittel, GÆA, via det greske ordet ”gaia”, kan oversettes med ”moder jord”, er det fristende å se det slik at menneskene i bokens fiksjon speiler vår egen verdens virkelige sjeler. Det som skjer i drømmen innenfor boken, reflekterer på sett og vis våre egne liv, og bokens allegoriske betydningslag trer frem. Slik bruker forfatteren omveien om det uvirkelige som en innfallsport mot en tolkning av verden. Hva denne blandingen av fiksjons og virkelighetsnivåer medfører, forblir imidlertid uavklart. Rollene blandes og vi kan ikke sikkert si hvem som er produkt av hva: ”Likevel har jeg ofte lurt på hvem som våkner først: Jeg eller dem?” (s. 13). Fortelleren opprettholder, forlenger og viderefører eksistensen av dette fjerne drømmeriket gjennom sin egen søvn og fortellerakten. Samtidig representerer drømmelandskapet noe fremmed og så uensartet fra fortellerens egen verden at det også fremstår som løsrevet og eget. Hvor er det egentlig vi vender oss, når vi går inn i drømmen? Og hva er vi så igjen, når vi våkner opp? Også var det dette med våre egne liv. "Can death ble sleep, when life is but a dream", spør den store britiske dikteren John Keats retorisk i det gåtefulle diktet "On death" fra ca. 1814:

ON DEATH

I

Can death be sleep, when life is but a dream,
And scenes of bliss pass as a phantom by?
The transient pleasures as a vision seem,
And yet we think the greatest pain's to die.


II

How strange it is that man on earth should roam,
And lead a life of woe, but not forsake
His rugged path; nor dare he view alone
His future doom which is but to awake.

Hva er det egentlig vi våkner opp til, om livet er en drøm? En evig tilstand som minner om det drømte, en sannhet bak det illusoriske livet, eller kanskje vi bare forsvinner, om livet er et blaff og midlertidig fantasibilde, et resultat av drømmen til en fjern og annen drømmer ...

3

I bokens første del, "Arkhipelagos", gikk vi fra den ytre fiksjonsfortellingen og inn mot en drømt geografi. I dette drømte landskapet fant vi et nytt lag av fiksjon, med nye drømmer og drømmetydere. Skillet mellom (og sammenfiltringen av) det fiktive og faktiske er også viktig i den neste teksten, ”Kort historie om ild”. Også her nedtegnes ordene av en jeg-forteller. Teksten tar utgangspunkt i det historiske Biblioteket i Alexandria, det som en gang var verdens største bibliotek, med kanskje så mye som én million papyrusruller i samlingen.

Alexandria etablerte seg som et mektig kunnskapssentrum i århundrene før vår tidsregning. Biblioteket skal ha blitt rammet av flere branner (kanskje fem), men forskningens viten om dette er begrenset og vanskelig å verifisere. Den første brannen sammenfaller muligens med Julius Cæsars erobring i år 48 før vår tidsregning, den siste flere århundrer senere. Under disse brannene gikk enorme mengder bind, eller papyrusruller, tapt. Ganske sikkert flere hundre tusen. Med disse forsvant også viktig kunnskap om oldtidens samfunn, vitenskap, kulturhistorie og mennesker, selv om det nok også fantes kopier og egne store samlinger andre steder, som i Pergamon.

Slike lakuner som store tap av historiske kilder og annen litteratur etterlater, kan vi vanskelig fylle, om vi ikke finner alternative kilder. For den skjønnlitterære forfatter er disse blinde punktene, eller de mørke feltene mellom kunnskapens fragmenterte lerret, et fristende sted å fylle inn egen tekst og lage nye fortellinger. Resultatet vil være en tekst som poder fiksjonselementer inn i tilsynelatende realistiske tablåer og historiske beretninger.

”En kort historie om ild” omhandler blant annet spekulasjoner om den antikke byen Uqbar og et geografisk verk over denne byen som angivelig skal ha gått tapt i en av brannene. Dette stedet er også beskrevet i en novelle av Jorge Luis Borges, hvor det opptrer som en fiksjon. Hvorvidt Uqbar også er et historisk virkelig sted, er uklart, men det finnes referanser til steder med lignende navn i Algerie og Irak.

Tvetydigheten og det uavklarte er det vesentlige i forhold til Tenningens befatning med stedsnavnet. I likhet med Borges leker han også med ulike nivåer av fiksjon. Jeg-fortelleren som fremfører ”En kort historie om ild” skal angivelig 40 år før Borges skrev sin novelle ha mottatt et brev som inneholder fragmenter av den teksten Borges senere formulerte. Selv om vi forstår at dette bare er et resultat av forfatterens grep, får det en viss effekt innenfor verket, da vi hele tiden oppholder oss i randsonene mellom det faktiske og det fiktive. Jeg-fortellerens uhygge ved å oppdage brevets referanse til Borges, forplanter seg dermed til leseren. Samtidig videreføres den doble fiksjonen hos Borges inn i Tenningens verk, i et sammenfiltret univers av ulike virkelig- og uvirkelighetsnivåer. Noen av disse fiksjonene tilhører vår egen historie; forestillinger vi har om vår egen fortid og de forenklinger som ligger til grunn for konsepter og begreper som benyttes til å lage nye fortellinger i vår egen tid – som for eksempel byggingen av det nye biblioteket i Alexandria.

Bokens tredje del, ”240 K (Kriminalfortelling)”, skiller seg betraktelig fra de to første, som med sin blanding av essayets og novellens form, var relativt ordinære i formen. ”240 K (Kriminalfortelling)” er helt annerledes komponert. ”Fortellingen” består av en serie tekster som organiserer en samling eller katalog av 240 ord som alle har forbokstaven ”K”. Disse ordene ordnes og struktureres etter ulike prinsipper i tekstene, for slik å skape nye og annerledes effekter med det samme grunnlagsmaterialet. Oppstillingen av ordene er tilsynelatende inspirert av klassisk retorikk: Ordene monteres under vignetter som hentes fra den klassiske retorikkens hovedinndelinger: ”inventio, dispositio, elocutio”. Fremgangsmåten er virkningsfull. Vi finner rene lister og ansatser til små fortellinger, hele tiden med det nesten tvangsmessige utgangspunktet som et begrensende, men også åpnende grunnlag.

1. INVENTIO ALFABET
Kabal, kabbala, kabinett, kadaver, kake, kaki, kakofoni, kalas, kalender, kaliber, kalk, kalkyle, kall, kamelon, kamfer, kammer, kamp, kampanje, kanal, kanselli, kant, kantate, kantine, kanyle, kaos, kapital, kapsel, karavane, karbonade, karneval (...) (s.37)

Når det gjelder ”Søylene”, den siste av bokens fire tekster, er det ingen overdrivelse å si at det hele tar av. Vi introduseres for slags futuristisk variant av fortellingen om babels tårn, der prosjektet er å bygge to mastodonter av noen søyler som skal møtes et stede oppe i stjernehimmelen og danne en spektakulær søylegang.

Da byggeplanene for den euklidske søylegangen ble lagt fram for styret, ble de ikke umiddelbart avfeid som uoverskuelig megalittiske og dypt umenneskelige, men tvert i mot rost like opp i skyene (de samme skyene som søylene med letthet ville tilbakelegge bare noen år etter byggestart, og lenge før de endelig skulle møtes et sted midt mellom Melkeveien syv hjørner.) (s.51)

Det er neimen ingen overraskelse at det som skjer rundt byggingen etter hvert tar mer oppmerksomhet enn søylene selv, at fokus flyttes fra søylenes potensielt symbolske funksjon som bro, til all logistikken, samfunnsmessige forhold og de ingeniørfaglige utfordringene. Til ingeniørene og andres store overraskelse nekter søylene å møtes der ute i rommet, de fortsetter standhaftig som to parallelle linjer, enda meningen er at de skal krumme mot hverandre – derav tilnavnet ”Euklidske søyler”. Teksten munner ut i en kaotisk diskurs med innslag av det som ser ut som matematiske formler. Forvirringen forplanter seg altså fra det som beskrives, til tekstens ”overflate” og beveger seg mot oppløsning. Tekst og matematiske formler tvinnes inn i hverandre og avsluttes med en skrivemåte som er nærmest uleselig. Formler og tegn blir en del av det språklige uttrykket. Resultatet er en gåtefull tekst som skjuler opplysningen om at byggingen av søylene faktisk opphører, at aktørene i teksten legger arbeidet ned. Kanskje fordi en uforutsett lovmessighet slår inn og saboterer det hele? Detaljene klarer jeg imidlertid ikke å tyde, det blir for intrikat, og forvirringen blir så gjennomgripende at teksten går over i en slags kodeskrift, eller kanskje hemmelige runer.

I Bibelens Første mosebok styrter Gud babels tårn til grunnen og stanser menneskenes forsøk på å bygge seg oppover mot himmelens tak. Byen Babel, det sted hvor alle verdens språk møttes, kastes deretter ut i forvirring.

Hele verden hadde ett språk og samme tungemål. Da folk brøt opp fra øst, fant de en bred dal i Sinear-landet og slo seg ned der. De sa til hverandre: «Kom, så lager vi teglstein og brenner dem godt!» De brukte tegl til byggestein og jordbek til bindemiddel. «Kom,» sa de, «la oss bygge oss en by med et tårn som når opp til himmelen, og skape oss et navn så vi ikke blir spredt ut over hele jorden!» Da steg Herren ned for å se på byen og tårnet som menneskene bygde. Herren sa: «Se, de er ett folk, og samme språk har de alle. Dette er det første de tar seg fore. Nå vil ingen ting være umulig for dem, hva de så finner på å gjøre. La oss stige ned og forvirre deres språk, så den ene ikke skjønner hva den andre sier!» Så spredte Herren dem derfra ut over hele jorden, og de holdt opp med å bygge på byen. Derfor kalte de den Babel. For der forvirret Herren all verdens tungemål, og derfra spredte Herren dem ut over hele jorden.
(Bibelen, 11. mos, 1-9)

I GÆA ender byggingen av søylene i et kaos som får byggherrene til å gi opp prosjektet sitt og kaos manifesterer seg på diskursens nivå. Leseren sitter igjen og opplever at det litterære rommet lukkes eller spres, alt etter hvordan man ønsker å tolke det. Fortellingen er skrevet i preteritum, men teksten har også profetiske kvaliteter. Den ekstremtilstand som fremkalles, fremstår som en skrekkvisjon av hvordan materialistisk galskap kan ende i et sci-fi-helvete på jord.

4

GÆA demonstrerer, undersøker og fremskriver hvordan kunnskap, erfaring og menneskets forsøk på å nå utover sine egne grenser preges av brutte flater og atomiserte strukturer som grupperer seg på nye måter og former fortellinger, tablåer og situasjoner som ikke kan kontrolleres og som ikke først og fremst har som rolle å fylle en bestemt funksjon innenfor et kontrollert univers. Forfatteren leker med fiksjoner, sannheter, historiske forhold og mikser det sammen. Resultatet er ikke alene sant, usant, fiksjon eller virkelighet, men en blanding av alt dette.

Kilder og aktuelle lenker

Bibelen: http://www.bibelen.no
Forlaget Gasspedal: http://www.gasspedal.org
John Keats: http://www.john-keats.com/gedichte/on_death.htm
Wikipedia: http://en.wikipedia.org/wiki/Library_of_Alexandria

30/03/08 (Jens Wabø)
Oppdatert 31/03/08

Omtalt utgivelse

Sigurd Tenningen, GÆA, prosa, Biblioteket Gasspedal (Gasspedal), Bergen 2007.

Alle rettigheter til publisert materiale tilhører Substrat journal og forfatterne
Copyright © Substrat forlag 2023