Serie: E.N. refererer #02/05

Når jeg kikker ut

Ingen lyder
slipper gjennom vinduet

og inn i rommet,

og når jeg kikker ut,

ser jeg heller ingen

aktivitet
som skulle tilsi

at det ville være
annerledes

om jeg åpnet haspene
og skjøv rammen

langsomt bort,

kanskje der nede,

lenger ned
i etasjene,

kanskje
hun har satt seg

ut på en balkong

og tent en sigarett,

løftet det ene kneeet
over det andre,

og sukket,

og kanskje hun ville
synge,

men uansett, jeg er
for sen

til å fange lyden
fra lungene,

ganen, munnen,

leppene hun smører inn
i mørkerødt,

om jeg reiser meg
fra kjøkkenbenken,

som om jeg hørte noe
som skulle tilsi

at hun er der ute,

om jeg kaster meg mot vinduet
og røsker det opp,

lar blikket falle
over fasadene,

se om jeg får
et glimt

av håret hennes,

det lange lyse håret
som lukter eple,

selv om hun naturligvis ikke
har dusjet ennå,

det gjør hun sjelden
om morgenen,

hun dusjer helst om kvelden,
hun dusjer bare

når hun har knullet,

og hun knuller bare om kvelden,
og til og med hver eneste,

det kan jeg høre
helt opp hit,

de konstante skrikene
og knirkingen

fra sengestolpene,
hoftevridningene

kjevenes knekk
gjennom alle betong-

og luftlagene
holder håret hennes virkelig

så godt på shampolukten,

som gir luften
en trist pregning,

her,
ja, helt hit,

her jeg nå sitter
og noterer,

og mens jeg forsøker
snuse opp

hvilken retning
duftmolekylene strømmer fra,

forbereder jeg meg
utålmodig

på å rope
navnet hennes,

hun ville bare bruke
noen få sekunder

opp hit,
kanskje bare et halvt minutt,

om hun småløp,

bare litt mer
enn på vei ned,

jeg ville akkurat rekke
å hente to øl

og tørke støv av stuebordet,
gre håret,

og naturligvis,

notisboken
hvor jeg har nedtegnet

det hele

alle forandringene,
de alternative retningene

vi kunne gå,

den lille kneipa i München
og pissoiret i Paris,

da var du allerede reist,
men det var din

blyant
jeg tegnet sirker med

på den hvite kritthvite veggen
i kaoset etterpå

jeg vet at du er der nede,
at du bor rett ved

at du kanskje sitter
foran speilet og blør,

er du like vakker
som før?

om du kommer opp hit,
skal jeg fortelle deg

sannheten,
du ville ikke bruke lang tid,

men også,
overbevisningen

at hun umulig kan høre
deg,

så mange etasjer ned,
så lange fasader

bortenfor
blokker av tung betong,

navnet ditt,

jeg kan i hvert fall
rope

navnet ditt,

det er da noe,

det er ikke
nok,

det er nesten
ingenting,

men
det er da noe.

Alle rettigheter til publisert materiale tilhører Substrat journal og forfatterne
Copyright © Substrat forlag 2023