Roman: [<<] Mur [>>]

Mur: Kapittel 3

Ingenting Mur omgir seg med er basert på falske behov eller kunstig tilfredsstillelse, alt har en funksjon og kan spores tilbake til noe håndgripelig og brukbart, ikke som i moderne økonomi hvor det meste blåses hurtig opp av berusede lunger og kollapser brått, uavvendelig styrt av grådighet og frykt, alltid jagende etter enda kjappere gevinst. Det er nødvendigheten og det tålmodige spill mellom tanke og fysikk, bevegelse og materialenes naturgitte egenskaper, som utgjør livets såkalte dynamikk.

Vekkerklokken finner sin naturlige plass i denne mikrokosmologien, den har en ganske enkel funksjon, å avbryte søvnen, røske deg inn i hverdagen, få deg til å kjempe mot deg selv og din egen tretthet, en jevn strøm av elektroner som farer gjennom klaser av kobberledere, motstander og loddepunkter, små forbindelser mellom den lille høyttaleren i vekkerklokkens metallkonstruksjon og din søvnige kropp, øret som er direkte vendt mot vekkerklokkens potensielle lydsignal, en apparatur som garanterer for at han ikke forsover seg, og som snart skal fylle soverom, øreganger og trommehinne, det lille sneglehuset der inne, med en distinkt og jamrende klang.

De første årene forløp også slik. Mur gikk og la seg om kvelden og våknet opp av alarmen som kimet i øregangene. Han stod umiddelbart opp og stelte seg og gikk til sitt arbeid. Etter hvert som rutinen ble innarbeidet, nedfelte den en bestemt følsomhet i kroppen, og han oppdaget at han kunne sperre øynene opp, lys våken, lenge før det angitte tidspunkt i klokkens elektroniske hukommelse. Han hadde internalisert klokkeslettet i sitt eget hode og overført det som var programmert i en elektronisk krets til menneskelige hjernebølger, med den konsekvens at han etter mange år med streng konsekvens i livsførselen, riktignok med en viss skuffelse og resignasjon, konstaterer at vekkerklokken har utspilt sin rolle, den rekker ikke engang å iverksette et ørlite pip, før han er der, frisk som en fugl, og vrir innstillingshjulet fra posisjon alarm on til stand by. Enda engang kom han den i forkjøpet, han slo den av, før den selv rakk å slå seg på.

Han klør seg på kinnet og vurderer nødvendigheten av å bruke vekkerklokke i det hele tatt, siden han tilsynelatende aldri trenger den. Vekkerklokken utfyller ikke lenger en nødvendig funksjon, den er med andre ord overflødig.

Dette kommer han stadig oftere tilbake til, om han skal kvitte seg med vekkerklokken. Den får likevel ingen anledning til å vekke ham. Kanskje noen han kjenner, en av kundene i konditoriet, for eksempel Rakel, kunne ha reell nytte av den. Han burde gi vekkerklokken til Rakel. Kanskje er det derfor hun stadig spør hvordan det går med ham og vekkerklokken. Kanskje hun egentlig ønsker å overta den. Det er i hvert fall ikke utenkelig.

av Jens Wabø
Publisert 25. september 2012

Alle rettigheter til publisert materiale tilhører Substrat journal og forfatterne
Copyright © Substrat forlag 2023