Roman: [<<] Mur [>>]

Mur: Kapittel 33

Mur har ikke e-postadresse eller mobiltelefon. Han ser ikke behovet, ikke i hans situasjon. Mobiltelefonen er sikkert nyttig for mange, og han ser at folk i alle aldre har stor glede av den. For mitt liv, tenker han, vil den imidlertid ikke utgjøre en forskjell. Jeg lever med min egen hastighet, tenker han.

Han kommuniserer muntlig med kundene i konditoriet og råvarene får han levert på døren av et fast bud, og så mange venner har han ikke, at det byr på problemer å kommunisere med dem over vanlig telefonlinje, det som i dag omtales som fasttelefon.

Den oppvoksende generasjon, tenker han, er svært forskjellig fra meg. De unge, tenker han. De unge, som er fulle av håp og fremtidstro. De unge som tror at lykken finnes i en annens hjerte. De unge, tenker han, som ennå ikke har oppdaget at kroppen eldes.

De unge, tenker han. Jeg lever iblant dem, men jeg trenger ikke være som dem for å leve mitt liv sammen med dem, så hvorfor skal jeg late som jeg har bruk for deres høyteknologiske innretninger.

Livet går uansett videre. Jeg klarer meg, og de klarer seg fint uten mitt engasjement. Det er ingenting jeg ønsker å gjøre, som ikke lar seg løse på den gamle måten. Bortsett fra det å betale regninger, det blir mer og mer komplisert, om man ikke går over til nettbank, og brevgiro får stadig høyere gebyr. Derfor overlater han betaling av regninger til sin assistent, som både har datamaskin, mobiltelefon og internett hjemme i sin leilighet. Visse kompromisser er man nødt til å gjøre i dagens samfunn, noe han til nød kan leve med, så lenge han selv unngår direkte berøring med slikt utstyr.

Han strekker fingerleddene ut, krummer dem langsomt igjen, stekker dem ut og presser huden enda tettere mot treverket i arbeidsbenken. Der ligger de, og slik vil de ligge, enda litt, fingrene som brer seg utover den organiske massen, leter etter fordypninger, ujevnheter og små avvik i den jevne fargen, øynene som følger fingrene, fingrene som leder øynene, blodet som følger bevegelsene der fingrene undersøker hver nyanse.

Han lukker øynene. Her er alt som fins, hender som vikler seg ut som tynne røtter, over bunnen av en grønn skog snor de seg frem gjennom lag av muld og kjølige netter, en død sommerfugl, våte ekskrementer og skogbunnen som mørkner.

Mur betrakter rommet omkring seg. Her er alt han trenger for å utføre sine arbeidsoppgaver, store krukker med kokos, mel og sukker, konditorfarge, knust sjokolade og poser med spesialimporterte mandler. Snart skal han plukke ingrediensene frem, én etter en skal han plukke dem frem og beregne riktige blandingsforhold. Om noen ganske få timer vil duft av krydder og nystekt bakverk flyte gjennom ventilasjonsanlegget og ut i omgivelsene, for kanskje å pirre neseborene til forbipasserende. Noen vi helt sikkert stanse, åpne døren og gå inn i konditoriet, fortsette mot disken, peke på de glovarme platene med rykende, ferske kanelstenger og skillingsboller, og der inne vil han stå og plassere de utsøkte varene i små kartonger, svare så godt han kan på spørsmål om råvarenes kvalitet, før han avslutter handelen med et kontant smekk med skuffen i kassaapparatet.

av Jens Wabø
Publisert 14. mai 2013

Alle rettigheter til publisert materiale tilhører Substrat journal og forfatterne
Copyright © Substrat forlag 2023