Roman: [<<] Mur [>>]

Mur: Kapittel 43

Som liten gutt forestilte Mur seg et liv fylt med store bragder: ekspedisjoner innover i dype skoger, lange padleturer langs Alaskas øde elvebredder hvor vide sletter åpner seg mot horisonten, gigantiske flokker med bøfler, noen enslige bønder som gjeter sitt kveg, enkelte ganger uten å se folk på flere uker og alltid med et ladet gevær innenfor rekkevidde. Han ser på armbåndsuret, børster melis og kanel av safirglasset som beskytter ur-skiven, en sveitsisk, håndlaget kronograf som viser tiden helt presist og trekker seg opp automatisk i takt med konditorens bevegelser, smale visere som kretser omkring urets sentrum og veileder ham gjennom hverdagen. Mur tenker på faren, hvordan også han navigerte etter kalibrerte instrumenter der ute på havet: sekstanter, trekanter og blankpussede kronometre som sammen med de nyeste kart og skipsbyggerkunst skulle lede dem trygt gjennom djevelske stred, hvor skipene ligger strødd på havbunnen med sitt mannskap og sin last.

Utenfor konditoriet blåser det lett, og snoren på flaggstangen pisker hurtig mot det hvitmalte metallet i vindkastene, han husker denne lyden fra langt tilbake, lenge før han var stor nok til å stå opp samtidig med moren og jobbe i konditoriet nattestid, ble han liggende våken og lytte til vindens lyder, snoren som slår hardt mot flaggstangen, regnet som klasker mot vindusrutene som våte skinnhansker en kveld noen har gått seg bort i stormen og søker ly hos en fremmed, synet av faren som står steilt mot stormkastene langt ute til havs, uten en fyrlykt i sikte, den raskt skiftende vinden og masten som er i ferd med å briste, gjenklangen av det skarpe pistolskuddet i Lisboa, når han vender tilbake mot båten etter noen timer i land, en søyle av blod fra tinningen og skitne hender som fomler etter en neve dollar i den døende mannens bukselommer, raske skritt, skygger som forsvinner i smug, politiet som etter hvert ankommer og dekker den livløse kroppen med et pledd, seilskuten som kaster loss og glir videre i den kvalmende heten, legger bak seg et dirrende skinn fra levende fakler, kapteinen som tenner et talglys og sier noen knappe ord, ber radiooffiseren sende signaler hjem om det inntrufne, før alle går tilbake til sine faste arbeidsoppgaver og de gyngende bølgefrekvensene av hav, latter og kullsvart natt.

av Jens Wabø
Publisert 14. juli 2013

Alle rettigheter til publisert materiale tilhører Substrat journal og forfatterne
Copyright © Substrat forlag 2023