SUBSTRAT JOURNAL sekvenser | kritikk | journal | redaksjon | forlag | forside

Roman: [<<] Mur [>>]

Mur: Kapittel 47

Spin me back down the years and the days of my youth, lyder det i en strøm av varm mellomtone fra det nøttebrune radioapparatet fra 50-tallet som er plassert på hyllen rett over arbeidsbenken, han har den alltid innstilt på samme kanal, Norsk rikskringkasting, nærmere bestemt radioens program 2, som det heter, eller P2, som de vel også sier, ja, de fleste sier vel P2, men Mur har videreført det noe arkaiske ”radioens program 2”, da han føler seg mer komfortabel med denne benevnelsen. Egentlig burde kanalen hete ”radioens program 1”, da P2 i virkeligheten er den sendeflaten fra Norsk rikskringkasting som ligner mest på den gamle profilen fra tiden før oppsplittingen av NRK i flere kanaler og naturligvis introduksjonen av de kommersielle radiosendingene fra konkurrerende mediehus. Kommersialiseringen av riksradioen medførte en generell forflatning av det intellektuelle nivået på de daglige sendingene, og det er merkbart hvordan den statsfinansierte kringkastingen har lagt seg flat for den såkalte nye tidens hastighet. Hvem andre enn NRK er egnet til å ta vare på den langsomme tankens interesser? Mur ser i hvert fall ingen tendens til slik aktivitet i den kommersielle delen av radiomarkedet, et ord han for øvrig forakter, som han gjør med enhver aktivitet som benevnes med begrepet marked.

Han tar en ekstra runde i serveringslokalet og sjekker at alle stolene er tomme. Det er en del av hans faste rutine, før han går til garderoben og tar på seg hverdagsklærne, slik at han kan låse seg ut personalinngangen uten frykt for at noen fortsatt sitter der inne, forlatt og innestengt. Mur har, som vi vet, ingen utpreget sans for fremmede mennesker, men behandler likevel folk med et minimum av respekt og aktelse, men alt er som det skal, lokalet er tomt og ubevegelig, her er ingen å se, bortsett fra ham selv, bare en og annen serviett ligger henslengt på gulvet. Han bøyer seg langsomt ned og plukker opp det tynne, lette papiret, bretter det sammen og justerer et par av stolene foran deres respektive bord. Sånn, det ser bra ut nå, så kan han visst trygt gå hjem, uten fare for å låse noen inne, det skulle tatt seg ut, tenk om konditoren hadde tatt sine egne kunder til fange, hva skulle han sagt, ville politiet feste lit til forklaringen hans? Det hele var et uhell. Ja, det var da det. Et uhell. Han hadde ingen slik intensjon, det var et uhell. Han hadde rett og slett ikke vært tilstrekkelig observant, og det var ikke meningen å la den stakkars gamle damen bli værende der inne alene over natten, han glemte at hun hadde kjøpt en napoleonskake og at hun fortsatt satt der innerst i en mørk krok og balanserte små munnfuller med krem mellom de tørre leppene sine. Det var et uhell, intet mer. Dere må tro meg, jeg ville ikke gjøre noe slikt, ikke med overlegg, ikke engang med forsett, det var et uhell. Skjønt, enkelte av dem kunne fortjene en ufrivillig overnatting i lokalene. Han blir kvalm av hvor urenslige noen av de eldste kundene kan være, sitter de ikke der og griser til butikken i full offentlighet, og hvor ofte må han ikke tørke opp etter dem, både på gulv og stoler, tenk å være så gammel og fortsatt mangle de mest grunnleggende manerer, det er naturstridig, disse menneskene mangler intelligens, de er ikke uintelligente, de mangler rett og slett intelligens.

Enda Mur utad forsøker å fremstå som et sosialt individ, av hensyn til konditoriets ve og vel, klarer han ikke å legge bort sin forakt for fremmede i sitt stille indre. Mennesker er rett og slett ikke til å bli klok på. Transaksjoner forstår han, men mennesker er uberegnelige. En konkret handling mot et menneske, leder ikke alltid til samme resultat. Dette har han aldri forstått, at identiske stimuli har ulik respons, selv hos samme individ, i samme situasjon, noe som er svært frustrerende. Mennesker han trodde var føyelige, har i virkeligheten vist seg å være svært rigide, noe som skuffer ham. Dette er et faktum som er utenfor hans påvirkning. Selv kan han ikke forsikre seg mot slike overraskelser av negativ karakter på annen måte enn å holde avstand. Det er en nødvendighet. Alt annet er irrasjonelt. Det er en nødvendighet, men likevel vanskelig. Å holde avstand er for så vidt enkelt i seg selv, men i hans rolle kan det ikke gjennomføres fullt ut, da kundene forventer et minimum av høflighet og kontakt. Han kan ikke fordra høfligheten, men i arbeidstiden kommer den likevel snikende som en sleip selger som ringer på døren din og påstår han har noe du ennå ikke vet hva er, men som du heller ikke kan klare deg uten. Høfligheten kommer seilende med et smil som brer seg over ansiktet og forsøpler leppene, kinnene, øynene. Slik kan det ikke fortsette. Hvorfor skal han engang være imøtekommende overfor kundene? Det kommer ingenting godt ut av det. Med sjokoladen er det enklere. Den har også sine særegne kvaliteter, men vet du først hva den er laget av, er det enkelt å vurdere smeltetemperatur og føyelighetsgrad. Han ville helst holde seg unna folk i det hele tatt, hadde de ikke dukket opp i konditoriet, dagen lang. Han lengter tilbake til en tid hvor man kjøpte ferske karameller i kremmerhus og hvor borgere flest ville stanse for å hjelpe et menneske i nød, endog om de ved å gjøre så, satte sitt eget liv og helse i fare. Samfunnet, tenker Mur, må være et sted hvor både borgerskap, middelklasse, arbeidere og andre lønnsmottakere har en tilhørighetsfølelse til helheten de alle inngår i, hvor rettighetene og pliktene og behovet for alminnelig lykke ikke er noe individet søker alene eller på egne vegne. Du må finne frem til hva som er deg, hva du utgjør, som radioens kanal to. En pil som står dypt plantet i eteren og ikke lar seg rokke.

Det er forresten ikke helt riktig at han aldri justerer radioens kanalvelger bort fra program to, men da skyldes det enten at kringkastingen har skiftet frekvens eller kortvarige atmosfæriske forstyrrelser som skaper skurrelyder i radioapparatet. Mur forstår ikke hva han skal med flere kanaler, så lenge den ene kanalen virkelig er god, er det ikke behov for flere. P2. Radioens program 2. Dette lytter han på, enda han av og til må finne seg i enkelte avvik fra sin personlige smak. Nå spiller de en komposisjon av en norsk gruppe som heter Mayhem. Det er tungt, hardt og skrikende intenst. Programlederen beskriver musikken som svartmetall. Mur lytter helst ikke til svartmetall, noe som er ganske opplagt, hans negative innstilling til støy tatt i betraktning, men etter sigende skal svartmetall være en populær musikksjanger som betyr mye for Norges eksport av kultur, noe han finner oppsiktsvekkende, da han fra sin egen virksomhet som konditor er vant til at påvirkningen går andre veien, fra utlandet og til Norge. Det er sannelig ikke hver dag folk i utlandet går mann av huse for å følge i våre fotspor. Når Mur velger sin egen musikk foretrekker han imidlertid gregorianske hymner, slik de har vært fremført som en del av liturgien i europeiske abbedier siden 800-tallet. Det er spesielt mangelen på harmonier som får denne musikken til å virke tiltrekkende på Mur. Han kan sitte i timevis og lytte til de gamle fonogrammene han arvet av sin far, på en av disse platene hørte han for første gang hymnen Dies Irae. Den gang hadde melodien og munkenes vakre stemmebruk en beroligende effekt på ham, men etter at han i voksen alder, under en konsert i Notre Dame i Paris, ble presentert for en engelsk oversettelse av den latinske teksten, har hymnen fått en dramatisk og skremmende klang, og når Mur i dag hører verket fremført, er det i like stor grad frykt som fyller hans indre.

Han blir stående og lytte til svartmetallmelodien som flommer ut fra radioens høyttaler, det aggressivt repeterende temaet og den konfronterende vokalen. Han forsøker å få med seg teksten, men ordene forsvinner i vokalistens antagonistiske skrik og den intense trommelyden. Dette er virkelig brutalt tenker Mur. Musikken har en råskap han aldri før har hørt, den minner om hans egne fantasier som barn; å kjempe på naturens amoralske arena, der handling er det eneste som teller, hvor ingen dømmer deg og alt er som i en datamaskin, nuller og ett-tall, en binær kode bestående av handling og ikke-handling, liv og død, suksess eller katastrofe, ingen middelvei, ingen etterpåklokskap, ingen dom, bare resultatet: offerets hode i hendene dine, innvoller, nyrer, hjerte strødd utover marken, skinnet flådd av og hengt opp til tørk og den blodvarme skrotten dampende i sollyset. Det er frelse i slik død, tenker Mur, en død hevet over verdighet og moral, en død som bare er en hendelse uten etiske vurderinger, en handling som ikke krever fordypende svar, forklaring eller bekymring. Du skjærer ut det ferske hjertet og etterlater kadaveret i den krystallisk skinnende snøen, rødt og begjærlig.

Kanskje burde han gi svartmetall en sjanse, kanskje vil han holde det ut, om volumkontrollen settes ganske lavt, dessuten har han sympati for disse musikernes misantropiske innstilling. Han vurderer derfor å gå til anskaffelse av et slikt musikkalbum, det er sikkert mulig å bestille, han skal gå bort til sin lokale platebutikk i morgen og forhøre seg om de har en plate med dette svartmetallorkesteret, eller om det er bestillingsvare. Han noterer navnet ned; Mayhem, tenker han, det høres ikke bra ut, men så er det heller ikke det som er poenget, tenker han, det var jo ikke derfor han likte det, fordi det høres bra ut, og derfor er han villig til å gi det en sjanse, selv om støyfaktoren er noe i overkant av hva an ellers er åpen for å begi seg ut på, og skulle han over tid finne svartmetall for støyende, antar han at utgiveren har lagt ved et teksthefte, slik at han heller kan fordype seg i dette.

av Jens Wabø
Publisert 4. september 2013