Roman: [<<] Mur [>>]

Mur: Kapittel 49

Det klinger skarpt i bjellen over døren, når Mur gjør sin entré i bokhandelen. Klangen av blankt stål har alltid fulgt ham over denne dørstokken, på vei inn til Agnes. Enda han er varsom når han åpner døren, er det umulig å lure mekanikken som spenner springfjæren og den lille hammeren, rett der over hodet hans.

Pling, lyder det. Hver eneste gang.

Pling, her kommer kunden. Her kommer Mur.

Rakel er opptatt med å rydde i en stabel bøker, men vender seg i retning inngangsdøren når hun hører lyden fra bjellen. Mur forserer inngangspartiet og stanser midt ute på gulvet. Han tar av seg luen og renser halsen med et lite kremt.

Hei, sier Rakel.

Hei, sier Mur.

Er klokken allerede så mye, kommenterer Rakel.

Ja, sier Mur. Det må den være.

Ja, sier Rakel. Du er jo her.

Nettopp, sier Mur.

Så fint, sier Rakel.

Jeg tenkte jeg skulle kjøpe en bok, sier Mur.

Jeg vet, sier Rakel. Den er straks klar.

Godt, sier Mur.

Jeg må bare pakke den inn, sier Rakel.

Ja, sier Mur. Selvfølgelig, det må du.

Du vil vel det, sier Rakel.

Ja, sier Mur. Det vil jeg.

Fint, sier Rakel. Da pakker jeg den inn.

Normalt liker ikke Mur overraskelser, men han setter pris på bokpakkene fra Rakel.

Du får se deg rundt i butikken et øyeblikk, sier Rakel, så gjør jeg den i stand.

Ja, sier Mur.

Han går bort til reolen for sakprosa og essayistikk. Der stanser han og betrakter bokryggene, ikke fordi han er spesielt opptatt av sakprosa og essayistikk, men dette er den første reolen han støter på. De fleste titlene i reolen for sakprosa og essayistikk er ukjente for ham. Han kan ikke huske å ha sett mange av dem før. I seksjonen for høstens nyheter legger han merke til en tykk bok med liten skrift på ryggen. Mur strekker den venstre hånden frem og lirker boken ut med pekefingeren. Han konstaterer raskt at boken er en fagbok, noe som passer godt med reolens kategoriangivelse. Deretter skyver han boken tilbake på sin plass i reolen og lar blikket vandre videre. Først tenker han at bøkene er alfabetisk ordnet etter forfatterens navn, men må straks forkaste denne hypotesen, da et filosofisk verk av Kant har sneket seg inn mellom Heidegger og Hume. Han spør seg hvilket prinsipp bøkene da er ordnet etter, men rekker ikke å fundere noe videre over saken, før han hører Rakels stemme lenger borte i lokalet.

Sånn, sier hun og legger pakken klar på disken.

Nå er det bare for Mur å betale, så kan han rusle hjem og sette seg i stuen og lese.

Rakel liker disse fredagsmøtene, og hun legger stor omtanke i sitt valg av titler for den ukentlige bokpakken, noe som også har avfødt en viss suksess. Mur har aldri kommet med ytringer som stiller hennes seleksjon i miskreditt, enda Rakel, etter egen oppfatning, nå og da har tøyd grensene lenger enn hun syns hun burde, både hva gjelder sømmelighet og sjanger. Hun kan bli liggende hjemme i sengen og spekulere på hvordan Mur reagerer og med hvilket ansiktsuttrykk han blar seg gjennom hennes siste litterære funn. Naturligvis har hun ikke spurt Mur direkte om hans synspunkter. Hun kunne godt ringt og spurt, ingen ville stusse over det, men hun gjorde det aldri, det ville ikke passe seg. Det er ikke hennes stil.

Mur går bort til Rakel og stiller seg rett foran henne, bare med ekspederingsdisken som et skille de to menneskene imellom. Han betrakter den lille pakken, lar fingrene gli over det brune innpakningspapiret. Jeg tror du vil like denne, sier Rakel og smiler.

Rakel snakker minimalt. Hennes ideal er taushet, noe hun innførte etter å ha sett en film av den svenske filmskaperen Ingmar Bergman. Hun snakket ikke på flere uker, hun sto bare foran speilet og betraktet sitt eget ansikt, stadig tettere, som om hverdagen hennes var et evigvarende close up. Mur husker hvordan hun den gang ekspederte hans bestilling mens hun studerte sine egne lepper i et lomme-speil og ikke spanderte så mye som et løsrevet ord på ham, enda han anstrengte seg og var svært imøtekommende. Nå snakker hun litt, men helst ikke. Det går mest i korte beskjeder, konkrete råd og vink, og minimale fraser av pragmatisk karakter.

Rakel har en forkjærlighet for Wagner. Wagner og tyske stumfilmer fra mellomkrigstiden. Det passer seg best slik, tenker hun, å spille Wagner til tyske stumfilmer fra mellomkrigstiden. Snakke kan man i hvert fall ikke gøre, ikke til stumfilmene, det ville være en selvmotsigelse.

Hun holder hånden sin helt i ro, slik også Mur holder sin hånd ubevegelig mot disken. Han ser ned, ser på Rakels fingre, lar blikket gli over knokene, håndleddet, langsetter armen, helt til kanten av benken, hvor den slanke midjen hennes ligger lett mot det svarte møbelet. Kjolen hennes er grønn, med små, hvite prikker.

Rakel bruker aldri papir med mønster på bokpakkene til Mur, bare dette brune, tykke innpakningspapiret, eller gråpapir, som de kaller det, men det er ikke grått, det er brunt, brunt og tykt og fyldig mot fingrene, og når hånden hans glir over pakken møter den nesten hennes fingre i det hun løsner grepet og trekker armen langsomt til seg. Mur løfter blikket, ser de mørke pupillene, det nattsvarte håret som faller mot de bleke skuldrene, leppene hun samler i en taus bue.

av Jens Wabø
Publisert 13. oktober 2013

Alle rettigheter til publisert materiale tilhører Substrat journal og forfatterne
Copyright © Substrat forlag 2023