Roman: [<<] Mur [>>]

Mur: Kapittel 60

Vel hjemme i sin egen stue har Mur senket seg ned i den dype ørelappstolen. Han holder håndflaten mot pannen mens han lener seg svakt fremover. På avlastningsbordet som er plassert til venstre, ligger boken han hentet hos Rakel tidligere på dagen. Han har lagt den fra seg med boksidene ned mot bordflaten, i folden hvor den første teksten slutter og den andre begynner. Han har ikke for vane å legge fra seg bøker på denne måten, vanligvis bruker han et bokmerke i tynt, naturfarget lær, for å unngå slitasje på bokens nennsomt sydde rygg og stingene som holder papirbladene samlet. Denne sømmen er bokens ryggvirvel, tenker Mur, et sentrum for tekstens sentralnervesystem, hvor arkene samles og fortellingen bindes til et hele. Uten de håndverksmessig utførte stingene ville alt falle fra hverandre. Så mye hviler på den kunnskap som ligger i hvert enkelt sting, presise nålestikk som sammenknytter de tynne cellulosebladene og binder sammen det vi kaller bok. Slik er det også med bakverket, tenker Mur, en kake som ikke er godt fundamentert og har feil balansering av de ulike lagene med fyll og krem, kan uten forvarsel bikke over mot den ene siden og falle fra hverandre, noe som gjør nytelsen av den søte kreasjonen nærmest umulig, da den visuelle og faglige utførelsen er en like viktig del av produktet som de enkelte ingrediensene, slik også boken er mer enn bokstaver på et ark, eller ord i en setning. Allerede når du løfter eksemplaret opp, holder det i hendene, betrakter omslaget, blar i sidene, leser litt her og der, frem og tilbake, er boken virksom som estetisk objekt, det handler om en helhetsfølelse, teksten har sin egenverdi, men det er boken som får følelsene til å våkne og som gir fortellingen et virkelig liv, som sender den videre mellom hender, nye hender, både fremmede og kjente, fjerne og nære, slik et brød i oldtiden vandret rundt bordet og alle brøt av en bit, går boken fra hånd til hånd, og alle som leser boken nærer seg på sin lille del.

Han har krøket seg sammen, med pannen tungt mot håndflaten.

Gulvuret slår.

Han teller slagene.

Det klinger tungt.

Syv slag, dypt fra klokkens hule kropp.

Syv rolige slag.

En.

(Stillhet)

To.

(Stillhet)

Tre.

(Stillhet)

Fire.

(Stillhet)

Fem.

(Stillhet)

Seks.

Den har ikke hastverk, den har all verdens tid, gynger frem og tilbake, med en jevn pendelbevegelse. Der inne i lydkammeret er det tilstrekkelig rom, akkurat så stor plass tiden trenger for å gi seg til kjenne fra den lille hammerens slag som forplanter seg i messing, treverk og beslag, for slik å spre seg videre i luften, gjennom det tynne glasset i urets kasse, ut i stuen, hvor Mur liker å sitte i sin lenestol og betrakte loddet som svinger frem og tilbake.

Den langsomme tyngden i tidens presisjon.

Syv.

(Stillhet)

Han lytter forventningsfullt til klokkens tikk de siste minuttene frem mot hel eller halv time, han hører etter variasjoner, små hastighetsendringer i tikkingen, rett før klokken markerer slagene med sine runde, vuggende kling og slik vever den ringende tonen inn i det teppet av hverdagslige lyder som allerede har sin gjenklang i værelset.

Det forundrer Mur at klokken allerede er så mye, som om tiden har spilt ham et puss, der han har sittet og lest i den lille novellesamlingen. Vanligvis er han i seng klokken nitten, han sier alltid «nitten», aldri «syv» eller det mer vulgære «sju». «Syv» representerer ingen entydig tidsangivelse og Mur anser det som mer hensiktsmessig å operere med fire og tyve timer i døgnet, fremfor å markere om det er morgen, ettermiddag eller kveld med tilleggsinformasjon, slik man gjør i det anglosaksiske språkområdet. Alt i alt er det mer effektivt – og enklere – å si «nitten», enn «syv om kvelden» eller «aftenen» eller «pm». «Aftenen» er riktignok det ordet Mur ville ha valgt, skulle han først benyttet seg av et tolvtimers format, noe han hverken gjør eller har til hensikt å begynne med.

Denne plutselige forrykkelsen i tid, har beveget ham ut av kurs. Han er på etterskudd i forhold til sitt faste program, timene vil ikke strekke til. Det vil rett og slett ikke gå opp, ikke nå. Han er ute av fase og den eneste muligheten for korreksjon er å knipe litt på søvnen, skal han hente seg inn, komme tilbake i bane, synkronisere seg mot livets idealkurve, eller superkurven, som han kaller det, kurven som indikerer hans optimale bevegelser og progresjon på en forestilt x- og y-akse i et diagram hvor x-aksen representerer gjennomføringsgraden og y-aksen er tidens løp, hvor, ideelt sett, den sorte kurven som representerer hans faktiske realisering av forventningene, hele tiden tangerer eller beveger seg i samme spor som superkurven, en kurve som viser det perfekte mønster, slik han alltid bør tilstrebe å leve, men denne natten er det altså et stort avvik mellom forventet trasé og faktisk gjennomføring, og til hans bekymring er avstanden mellom de to kurvene også økende.

Han skulle allerede vært i seng og sovet stille under myke fjær.

Hadde han bare vært i fase og fulgt sitt vanlige skjema.

Jeg må ha sovnet, tenker han, jeg må ha sovnet i stolen, det må være forklaringen. Jeg må ha sovnet. Det er ganske uskyldig. Ja visst har han sovet, det er ganske uskyldig, det er bare søvn, og derfor er han også nå helt våken, fullt påkledd i ørelappstolen, med den oppslåtte boken med sidene vendt ned mot bordplaten.

Dette henter du aldri inn. Ikke nå. Du har ikke en sjanse.

Også var det barberingen. Han har ikke engang barbert seg.

Helvete. Han som alltid barberer seg før han går og legger seg. Han har ikke engang barbert seg. Han er helt ute av fase, og han vet ikke hvordan han skal hente det inn.

av Jens Wabø
Publisert 29. september 2014
Redigert 11. oktober 2014

Alle rettigheter til publisert materiale tilhører Substrat journal og forfatterne
Copyright © Substrat forlag 2023