Roman: [<<] Mur [>>]

Mur: Kapittel 65

Han stiger over dørstokken og lukker inngangsdøren varsomt etter seg. Sånn. Der er den låst. Og nå venter trappen. Han går ned trappen og ut i gårdsrommet, og så er det ut på gaten, helt ut, utenfor bygården, utenfor bygningen som huser både hans hjem og arbeidsplass.

Det glitrer i snøkrystaller som faller forbi gatebelysningen og legger seg over den barokke skulpturen i den gamle fontenen. En ung kvinne og hennes elsker, tenker Mur, i flere decennier har de stått slik. Den samme posituren, frosset i et fast øyeblikk, i ferd med å favne om hverandre, men aldri helt nær. Hver natt ser han dem, hele livet har han stanset og betraktet skulpturenes ansikter, deres bortvendte og tunge øyne. Først sammen med moren, deretter alene. En minimal distanse, nesten ingen verdens ting skiller de to menneskene. En uoverstigelig avstand. Uten endring, uten påvirkning og likegyldig til omgivelsenes forløp, står de der, uforandret og ubevegelig. Det er som alle hendelser, all produksjon, ønsker og feilgrep ikke har gjort noen forskjell, avstanden er den samme, blikket er det samme og hendene strekker seg mot det samme.

av Jens Wabø
Publisert 14. desember 2014

Alle rettigheter til publisert materiale tilhører Substrat journal og forfatterne
Copyright © Substrat forlag 2023