Roman: [<<] Mur [>>]

Mur: Kapittel 11

Mur liker å stå opp i mørket, og lyset slår han først på når han kommer ut i korridoren. Lampen over sengen benytter han bare om kvelden. Han ser ingen grunn til å slå lyset på, bare for å skru det av igjen rett etterpå, og slik påføre glødetråden unødvendig slitasje.

Han lukker øynene og presser pekefingeren mot lysbryteren, til han hører et lite klikk. Deretter åpner han dem langsomt igjen, for slik gradvis å øke eksponeringen mot lyskilden. Denne pæren er ganske plagsom, han burde satt inn en med lavere effekt, men den gir seg visst aldri, bare fortsetter og fortsetter å lyse. Hvor lenge har den hengt der i taket og blendet morgener og opplyst kvelder? Han kan ikke huske å ha skiftet pæren i det hele tatt, det må være et eksemplar hans mor kjøpte i DDR.

Mur er ingen revolusjonsromantiker, og stiller seg negativ til tvangsarbeid og systematisk undertrykkelse av enkeltindivider, som gjerne kjennetegner totalitære regimer, i hvert fall i praksis, men høy produksjonskvalitet er noe han oppskatter, og lyspærer hadde de virkelig greie på i DDR. De aller beste lyspærene ble produsert ved den gamle Osram-fabrikken i Øst-Berlin. Der tilstrebet ingeniørene å lage lyspærer som var så holdbare som overhodet mulig, men etter gjenforeningen varte det ikke lenge, før kvalitet måtte vike for kravet om profitt, og da var det ingen lys idé å selge pærer som var evigvarende. Kundene kom rett og slett ikke tilbake for å kjøpe nye så lenge de gamle lyste, og uten omsetning ville både eierne av fabrikkene og arbeiderne stå tomhendt tilbake. Denne siden ved markedsøkonomien har Mur svært lite til overs for. Markedet er en dårlig styringsmekanisme. Markedet er ikke opptatt av kvalitet og vet ikke hva som er best for menneskets livsvilkår.

Han er glad den økonomiske tenkningen ikke truer konditorfaget på samme måte som i belysningsindustrien. I hans fag er selve poenget å servere en kortvarig nytelse, og slik er det ingen konflikt mellom produktets varighet og produksjonskvaliteten.

Enten det er snakk om utsøkte praliner eller små marsipankonfekter, vil enhver konditor med respekt for sitt fag, sette sin ære i å utvikle en egen signatur, fremfor å maksimere forretningens profitt. Masseproduksjon av konfekt tar riktignok en stadig større del av kaken i det totale markedet, men dette er ikke avgjørende for små aktører som ham selv. Volum er uten betydning. Volum er for massene, ikke for de få.

Det vil alltid finnes estetisk bevisste individer som kommer inn døren og plukker ut en håndfull ferske konfekter til sin nye kjæreste. Kanskje dette er den siste rest av håp om noe godt i mennesket, tenker Mur. En ung student som fyller en eske med små konfekter til sin elskede og vandrer gjennom regnet, oppover trappene, forbi den mørke bibliotekbygningen og videre under trekronene, opp til lesesalen, hvor hun setter seg ned og pirker ham lett på skulderen og plasserer esken med konfekter på den åpne boken.

av Jens Wabø
Publisert 19. november 2012

Alle rettigheter til publisert materiale tilhører Substrat journal og forfatterne
Copyright © Substrat forlag 2023