| SUBSTRAT JOURNAL | sekvenser | kritikk | journal | redaksjon | forlag | forside |
|
|
Mur: Kapittel 20Mur bruker aldri komfyren om morgenen, men han må alltid kontrollere at den, så vel som øvrige elektriske artikler, er slått av, før han forlater sin leilighet og spaserer avgårde til arbeidet. Enda han er fullstendig klar over at han hverken har trykket ned eller vridd om noen bryter til en slik posisjon at komfyren representerer en brannrisiko under hans fravær, er han nødt til å overprøve, eller rettere sagt sammenlikne, sine kunnskaper om tingenes tilstand med blikkets bekreftende observasjoner, og stadig hender det at han heller ikke tiltror synet den tilstrekkelige autoritet i slike verifikasjonsspørsmål. Det skjer derfor oftere enn sjelden, at han først velger å slå komfyren på, slik at varmeindikatoren lyser, før han igjen slår den av, og slik lar håndbevegelse, syn og kunnskap om mekaniske og elektriske innretninger i sum etablere et tilstrekkelig grunnlag for å trekke en kvalifisert konklusjon om apparatets tilstand. Han stiller seg foran komfyren og aktiverer sansene, konsentrerer seg om oppgaven. Der ser han det, dioden som markerer at komfyren er slått på, lyser ikke, altså er den slått av, eller ikke på. Det er et faktum. Han vender blikket bort. Spør seg om han kan være helt sikker. Kanskje spiller øynene ham et puss? Han ser igjen på dioden. Den lyser ikke. Er den kanskje defekt? Ville den i det hele tatt lyse, om komfyren var på? Han vrir bryteren om. Slår komfyren på. Se, der lyser dioden. Den er på. Han slår den straks av igjen. Stirrer intenst på dioden. Den lyser ikke. Altså er komfyren slått av, ja nå er den definitivt slått av. Det visste han jo. Nå vet han det. Han vet det enda mer. Han er helt sikker. Den er ikke på. Naturligvis visste han det. Han ser det, at lampen ikke lyser og alle bryterne står på null. Det ser han, de står på null. Komfyren er av. Det er han sikker på. Nå er han det. Sikker. Helt sikker. Og skulle han fortsatt være i tvil, er det bare å trekke støpselet ut. Han kan trygt vandre av sted, uten å sette liv eller innbo i fare, eller rettere sagt, risikere å gjøre dette, eller frykte at han skulle ha forholdt seg slik at det var risiko for at en foreløpig eventuell risikotilstand skulle bli en faktisk realitet, noe som til en viss grad bekymrer ham, at en slik situasjon kunne oppstå. Noterav Jens Wabø |
|
Alle rettigheter til publisert materiale tilhører Substrat journal og forfatterne |